15-ÅRSNATTEN

Skrevet av Magnus Stenseth

Dette er “Historie-fredag” nr 50 i rekken. Et aldri så lite “jubileum” i historien om Elverum håndball som fylte 70 år den 14. mai denne måned. Og hvilken jubileumsgave spillerne ga oss i Terningen Arena dagen etter! Seier over Haslum i sluttspillfinalen i NM foran over 2000 tilskuere ble en fantastisk opplevelse! En jubelsesong som kuliminerte med kvalifisering til Champion Leauge for annet år på rad og det 5 sluttspillgullet på rad!
GRATULERER!

Men i dagens historie velger jeg å sitere sportsjouralist Jostein Overvik sin refleksjon etter 15 år med “eliteserie-tørke” i Elverum håndballen:

Hvis du er Elverumsing og jevnt og trutt koser deg med toppkamper i Terningen Arena: Husk at det ikke alltid har vært slik. Særlig ikke i 15-årsnatten.

Fra 6. februar 1977 til 20. september 1992 spilte Elverum nemlig ikke en eneste eliteseriekamp. 5705 dager i skyggenes dal. 815 uker utafor. Det er bare å innrømme at det gjorde ganske vondt. Særlig til å begynne med.

Jeg husker godt at sjokket bredde seg i Leirets gater vinteren 1977. For det var ikke hviket som helst nedrykk heller. Elverum hadde trengt ett eneste poeng mot Fjellhammer i Lørenskoghallen. Det var på plass etter 59 minutter og 58 sekunders spill: 18-18. Perfekt!

Det gikk rykter om at Fjellhammer hadde avtalt at de bare skulle la tiden gå ut om det sto uavgjort på slutten. De ønsket etter sigende mye heller 26 mil tur-retur Elverum den neste sesongen enn en busstur på 97 mil opp og ned fra Trondheim for å møte Rapp. Kanskje det var derfor Fjellhammers Knut Sveen skjøt det VG dagen etter kalte et “lompeskudd”. Jan Økseter slapp det inn. Keeperen er en av klubbens største med OL-deltagelse i 1972 på merittlista. Steinar Ege drømmer fortsatt om om å få oppleve det samme. Jan er forlengst tilgitt, men det var ikke lett i 1977.

Vi 13-åringene skjønte i hvert fall ikke at det var mulig.

Akkurat som vi ikke skjønte at det var klin umulig å rykke opp igjen de neste 15 årene. Forsøkene var mange. Jeg var så vidt med på det beste av dem. I 1982-83-sesongen hadde vi fem spillere som idag står oppført med tilsammen 310 landskamper for Norge. Dag Vidar Hanstad spilte 11 A-landskamper mens han samtidig strevde for å avslutte Elverums liv på nivå 2. Men storsatsinga endte på 2. plass bak Urædd med en ung Bent Svele.

Vi brydde oss svært lite om at Urædd to år etter kunne juble for seriegull. Vi hadde i grunnen mer enn nok med oss sjøl. Og nedrykket til nivå 3.

Spør ikke meg hva som skjedde. Men den stolte tradisjonen forsvant. Til slutt satt vi der alle sammen med hoder som hørte til omtrent i 3. divisjon. Det var vår nye tradisjon. Stjerner som Hanstad og Rognland var for lengst borte. Men en sommerdag i 1989 sendte førstnevnte en islandsk kamerat oppover fra Oslo.

Det ble vendepunktet. Thorir Hergeirsson hadde noe helt annet. Ha hadde holdningen, kunnskapen, entusiasmen og dristigheten Elverum så sårt manglet på 80-tallet. Den lille islendingen snudde opp ned på det meste, men hadde det heller ikke enkelt i starten. I første sesongen rykket Elverum opp på at vinneren av 3. divisjon, Lillehammer, møtte en halv time for sent til en kamp i Oslo.

Men da snudde vinden også. Wing fra Trondheim ble slått 25-20. Ikke et eneste lompeskudd gikk inn på Tomas Gustavsson. Den lange natten var endelig slutt.

Etter helt forglemmelige 15 år, 7 måneder og 14 dager.

Takk Jostein Overvik for en flott vinklet artikkel og for din godkjennelse til å legge den ut på nett.

Ha en fortreffelig helg alle sammen etter en dundrende avsluttende GULLFEST på Scandis Elgstua Hotell på fredag!