• Da Stig Rasch og flere hadde reist, var det først og fremst Alexandre Liaba som reddet laget fra å synke enda lenger ned. Han mistet aldri sin proffe innstilling og reddet stort bak usikre forsvarsspillere.

Historie fredag: HØY REDNINGSPROSENT!

Vår ukentlige spalte er på plass med ukas fredagshistorie!

Skrevet av Magnus Stenseth

Som nevnt er det ikke bare på banen man ser “redningsmenn”, men også de som forsøkte å få håndballen på beina igjen utenfor banen. Året 1998 på høsten ble et lite vendepunkt i så måte, da velvillige sponsorer og Elverum Sparebank som tunge bidragsytere kom på banen i et forsøk på å snu den negative trenden.

 

Ryddegjengens sjef, Erland Svevad, var sentral.  Å spare penger var viktig og en del av ryddejobben. Spillende trener var en ting og Frank Bredesen tok på seg den jobben da han hadde sterke følelser for klubben.  Men han bodde på Eidsvoll og stilte krav i forhold til et mannskap han kunne gå god for hvis han skulle pendle tre ganger i uka til Elverum.

 

Årsmøtet i august dette året ble en heftig affære med utblåsninger omkring holdninger til spillerne. Pressen ble “satt på gangen” av Svevad før det ble altfor voldsomt! Det hadde spredd seg en ukultur tydligvis blandt spillerne om at det ikke var så nøye om du kom for sent på trening eller ikke kom i det hele tatt.  Alf Hermansen var klar i sin uttalelse: “ Vi har våre forventninger til treningsframmøte og holdninger. Altfor mange kommer og går som de vil. De må ha moral til å tenke:  Hvis jeg blir borte, går det utover de andre. Det er deprimerende for de 7-8 som er på treninga når de andre kommer og går”!  Bredesen spådde derfor at det kom til å bli en sårbar sesong.  Og slik ble det.

 

Men det var en mann som skilte seg ut når det gjaldt holdninger, og det var Alexandre Liaba.  Latvieren med en fortid på det Sovjetiske ungdomslandslaget og topphåndball i Polen, viste sin profesjonelle holdning på trening og i kamper. Men det var ikke alle på laget som ble “smittet” av dette og samspillet ble farget av det.  Men avslutningen på sesongen ble oppløftende og 1. divisjonsplassen ble reddet etter å ha vært truet en stund.  Det ble en grei 6. plass til slutt, men publikum var av det kresne slaget og et par ganger var det bare litt over 100 tilskuere i hallen i 1998/99-sesongen.

 

Vi lar dette tilskuertallet henge litt i luften når vi nå går inn i en ny sesong i GRUNDIGligaen og Champions Legue i visshet om at tidene har forandret seg!

GOD HELG!

 

Hein S. Ekeberg