Et helt lokalsamfunn står bak – del 1 av 4

Skribent Knut Johansen har åpnet minnene, og forfattet en artikkelserie om Elverum Håndball. Her kommer del 1 – les og nyt!

Omtrent hver eneste gate i Elverum huser en ildsjel som har vært med på å løfte Elverums-håndballen gjennom snart 80 år. Dugnad på dugnad og enorm vilje og velvilje har holdt liv i klubben. Noen har løftet mer enn andre, men alle har løftet det de har klart. Gjennom 18 sesonger har småbyklubben fra de dype skoger vært blant de få som har klarte å sikre seg en plass blant de beste i Europa.

Første mesterskapstittel etter nesten 50 år

Den moderne tiden kan vi nok notere fra da Thorir Hergeirsson, en hissig jypling fra Island, tok på seg å kombinere treneransvaret med studier på Norges Idrettshøgskole i Oslo. Klubben var på bunn sportslig, akkurat rykket ned til 3. divisjon, men Thorir så potensialet i de unge spillerne som grodde opp. Han hadde 47 spillere tilstede i Rolfshallen da han presenterte seg sjøl og sine vyer. Da gruppa fikk høre hvilke krav han stilte til de som fikk være med på satsingen satt han igjen med 18 unge talenter.

Det ble en suksess for Elverum. Hvert år rykket Elverum oppover i seriesystemet, og da han forlot Elverum etter fem sesonger hadde laget lagt bak seg to sesonger i Eliteserien. Sterk vilje og tøffe krav var resepten til Thorir, som dro prestasjonene ut fra en slunken klubbkasse.
Han hadde fokus på det han hadde og det som var mulig, og ikke det han ønsket. Slik fikk de andre klubbene i Hedmark oppleve islendingen da idrettskretsen samlet alle klubbene i kretsen til seminar på Hamar for å se om de kunne ta lærdom av hverandre.

I gruppa sammen med Thorir satt blant annet representanter fra stor-klubbene Ham-Kam og Storhamar ishockey. Ikke minst ishockeyen i Norge levde i en annen divisjon enn de fleste andre idretter med TV-sendinger tre ganger i uka og tilsvarende tilgang på sponsor-kroner. De andre lo da de skulle diskutere økonomi og Thorir la frem at han hadde 800.000 kroner brutto til disposisjon til alt fra halleie, utstyr og til landsomfattende reiser. For å lære av hverandre ble regnskapstallene revet fra hverandre og plassert på de forskjellige utgiftspostene i regnskapet, og til slutt satt alle igjen med de kronene de hadde igjen til sportslig satsing. Der var Elverum på høyde med de andre og da utbrøt Thorir, med et glimt i øyet og rettet mot ishockey-folkene: «…og jeg vil ikke ha en eneste spiller fra dere…».

Våren etter at Thorir forlot Elverum, våren 1995, tok laget, med spillere som hadde lært hva som kreves for å være en toppidrettsutøver, klubbens første mesterskaps-tittel da de beseiret Runar og ble sluttspillmestere.

Mesterskap mot alle odds

Et kortvarig, men helt spesielt forhold ble tiden med en annen islending i trenerrolla, Axel Stefansson, I skyggen av en haltende klubb sto han rakrygget for å skape noe sportslig. Våren 2008 skrev Axel Stefansson seg inn i Elverum Håndballs historie. Den islandske treneren gjorde som sin landsmann Thorir Hergeirsson: Han ledet klubben til en sensasjonell mesterskapstittel, mot alle odds. Elverum beseiret Drammen i sluttspillfinalen, til tross for store utfordringer både på og utenfor banen.

Spillerstallen ble styrket etter at Heimdal gikk konkurs, samtidig som klubben bar preg av mye usikkerhet, både økonomisk og organisatorisk. En nyansatt mentaltrener glimret med sitt fravær, men det stoppet ikke Axel. Sammen med Thomas Johansen tok han grep. De organiserte gruppesamtaler i spillergruppa, noe som skapte samhold og etter hvert ny tro i laget.

Det som begynte i kaos, endte med forsterket samhold. Elverum kjempet seg helt til finalen i sluttspillet hvor de beseiret Drammen – et lag som hadde 54 i odds for å tape mot Elverum. Natt til finalesøndagen strømmet Elverum-supportere over fjellet til Bergen. Det ble en folkevandring og et bevis på hva lojalitet, mot og fellesskap kan skape. Axel Stefansson forlot ikke bare et mesterskapsvinnende lag – han etterlot seg en klubb med ny selvtillit og et eventyr som for alltid vil bli husket i Elverum.

Denne prestasjonen ga en flying start for Christian Berge, som med sine internasjonale prestasjoner som spiller kom inn med en historie som nærmest var utenkelig i Elverum. Han dro med seg en håndballkultur fra Tyskland som både inspirerte og utfordret det nye styret som samtidig skulle rette opp en skakkjørt økonomi. Etter seks sesonger ble trenerrollen overlatt til en annen spiller med bred internasjonal erfaring, svenske Michael Apelgren, som ønsket å avslutte sin aktive rolle i Spania for å forberede seg på en trenerrolle. Lærlingen skapte suksess fra første stund, og klubben sto rimelig støtt i Champions League da Børge Lund valgte å ta treneransvaret for Elverum i stedet for jobben med landslaget sammen med Christian Berge. En ny suksess for Elverum.